Vår tidligere kulturminister Thorhild Widvey, samt fire andre styremedlemmer i seismikkselskapet RXT ble dømt til å betale over 25 millioner kroner i erstatning etter konkurs.
Kravet, som var fremmet av Norfield Shipping AS bygget i hovedsak på RXTs manglende betaling av hyre av to båter som Norfield leide ut til RXT. Norfield ville holde styremedlemmene i RTX ansvarlige etter erstatningsansvaret i allmennaksjeloven § 17-1 og ulovfestede regler om kontraktsrettslig lojalitetsplikt. Kravet omfattet videre kompensasjon for et bunkerskrav som Norfield ble gjort ansvarlig for, men som RXT skulle ha betalt. Tingretten ga Norfield medhold i at det forelå ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, og Norfield fikk også medhold i det beløpsmessige erstatningskravet som ble fremmet.
Norfields krav beløp seg til 10.598.098 amerikanske dollar.
De selskapet skrev i årsberetningen 2010 at en egenkapital på MUSD 66,524 var «considered to be appropriate to its [RXTs] objective, strategy and risk profile», men målsettingen var å øke nivået. Retten komtil at MUSD 60 var laveste nivå for forsvarlig egenkapital. Egenkapitalen sank imidlertid raskt i 2011 og var MUSD 11,9 ved årsskiftet 2011/2012. Ved utgangen av første kvartal 2012 var egenkapitalen tapt og ble aldri gjenvunnet.
Egenkapitalen ble i følge tingretten uforsvarlig lav senest ved inngangen til fjerde kvartal 2011.
Likviditeten burde etter rettens skjønn være på et nivå som innebar at RXT hadde positiv arbeidskapital. Selskapet hadde imidlertid aldri positiv arbeidskapital i 2011. Arbeidskapitalen ble stadig mer negativ utover i 2012, og var vedvarende negativ frem til konkursen. Likviditeten ble uforsvarlig lav senest ved inngangen til tredje kvartal 2011.
Konklusjonen er at de saksøkte ikke sørget for at RXT hadde forsvarlig egenkapital og forsvarlig likviditet, i perioden fjerde kvartal 2011, første halvår 2012, og senere. Dermed sørget de saksøkte ikke for at RXT hadde en forsvarlig økonomisk buffer, som de etter asal. § 3-4 var forpliktet til å opprettholde.
Etter å ha konkludert med at saksøkte ikke sørget for at RXT hadde forsvarlig egenkapital og likviditet vurderte retten om styrets medlemmer hadde oppfylt handleplikten etter asal. § 3-5
Retten vuderte videre at de konkrete vilkårene om at styret «straks» skal behandle saken dersom egenkapitalen er uforsvarlig lav, og handle for å gjenopprette et «forsvarlig» egenkapitalnivå, ikke var et eksplisitt tema i noen av styrereferatene fra og med fjerde kvartal 2011. De saksøkte forholdt seg ikke til kravet om å styrke egenkapitalen opp til et forsvarlig nivå ifølge § 3-5 første ledd, eventuelt å foreslå selskapet oppløst etter annet ledd, selv om disse reglene ble påpekt i revisorens brev til selskapet.
Lemping
Retten uttalte at «Et sentralt reelt hensyn bak erstatningsansvar er – som ordet sier – at et tap skal erstattes. Et annet viktig hensyn er at erstatningsansvaret etter asal. § 17-1 som sanksjon skal effektivisere reglene som oppstiller plikter for styremedlemmer. Ansvaret bør være så strengt at det bidrar til at styremedlemmene oppfyller pliktene sine. Men det er også et viktig hensyn at erstatningsansvaret ikke kan være så strengt at styrerollen i praksis nærmer seg et personlig ansvar for selskapets forpliktelser. Økonomisk ansvar ved store tap kan være ruinerende. En konsekvens av et for strengt ansvar vil kunne være at dyktige personer ikke ønsker å ta styreverv, jf. Løvdal 2003 s. 532.
Norfields erstatningskrav er så høyt at retten ikke kan se at de saksøkte er i stand til å innfri kravet.»
Dette er en interessant vurdering fra tingrettens side, en vurdering som tidligere ikke alltid har blitt tillagt vekt. I den tidligere EIA-saken dømte Borgarting lagmannsrett ett enkelt styremedlem til å erstatte 19 millioner kroner for brudd på den tilsynsplikten et styremedlem har. Vedkommende var ikke formuende, hvilket alle i RXT-saken har vært.