Reisetid er arbeidstid

Dette fremkommer av den rådgivende uttalelse som EFTA-domstolen har gitt på spørsmål forelagt av Høyesterett; blant annet om hvorvidt reisetid er arbeidstid.

Saken: Reisetid er arbeidstid

En arbeidstaker har vært ansatt ved Gaular lennsmannskontor i Sogn og Fjordane siden 1995. Fra 2005 til 2014 var han også tilknyttet politidistriktets utrykningsenhet, som blant annet skal forestå væpnede aksjoner og eskorteoppdrag. Hans faste oppmøtested er lensmannskontoret i Gaular. I de tilfeller der han utfører oppdrag for utrykningsenheten, kan imidlertid oppmøtestedet være andre steder i politidistriktet.

Saken gjelder tre slike oppdrag. Kjøreavstanden mellom den ankende parts hjem og oppmøtestedet varierte fra en til tre timer. De fleste av de reisene ble godkjent av staten som reisetid, som berettiget den ansatte til avspasering eller betaling, men ikke som arbeidstid. Selstad tok saken inn for domstolene, for å få avgjort om hvorvidt slik reisetid er arbeidstid.

Høyesterett stilte tre spørsmål til EFTA-domstolen. Spørsmålene gjaldt i hovedsak om tid en som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og / eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, utgjør arbeidstid etter direktivet artikkel 2 .

EFTA – domstolen pekte på at direktivet i alminnelighet ikke får anvendelse på godtgjørelsen for arbeidstakere. Videre må begrepene «arbeidstid» og « kviletid » , som definert i direktivet artikkel 2, under gis en uavhengig fortolkning. Det kan ikke skilles mellom aktivt arbeid og andre typer arbeid i klassifiseringen av «arbeidstid». EFTA – domstolen påpekte videre at begrepet «arbeidstid» består av tre vilkår; arbeidstakeren må (i) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter, (ii) stå til arbeidsgivers disposisjon, og (iii) være i arbeid eller på arbeid.

Når det gjelder det første vilkår nevnte EFTA – domstolen at reiser som gjennomføres av en arbeidstaker , slik som den ank ende part , for å utføre oppgaver pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver.

Til det andre vilkåret pekte domstolen på at intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører ikke er relevant for begrepet «arbeidstid». I sak en her fant EFTA – domstolen at arbeidstakeren, i løpet av den nødvendige reisetid, var forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og dermed var til arbeidsgivers disposisjon.

Når det gjelder det siste vilkår pekte EFTA – domstolen på at det er uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested. Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å utføre visse oppdrag på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være «i arbeid». I følge domstolen, er det uvesentlig om slike reiser finner sted i eller utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

EFTA – domstolen kom dermed til at den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør «arbeidstid» etter direktivet artikkel 2.